I en naturlig bestand varierer tettheten av fjellrev med tilgangen til ulike matressurser. I høyfjellet i Fennoskandia finner vi noen av de største hjemmeområdene som er registret for fjellrev, varierende fra 17.0- 62.0 km². Hjemmeområdenes størrelse og tettheten av fjellrevbestanden reguleres gjennom mengde, fordeling og forutsigbarhet i tilgangen på byttedyr. Fjellrev som lever nær kysten med rik og stabil mattilgang har, som kontrast til marginale høyfjellsområder, mye mindre hjemmeområder, ned til 3 km². Ikke-ynglende tisper fra fjorårets kull kan også holde til innenfor foreldrenes hjemmeområde her. Unntaksvis kan flere fjellrevpar yngle i samme hiområdet; i Sverige fant man 3 tisper, 1 hann og til sammen 27 valper i et hi. Som mange andre dyr som er avhengige av en begrenset ressurs, er også fjellreven territoriehevdende. Fjellrevparet hevder sin rett til et område gjennom aktiv markering. Fjellreven har et svært karakteristisk territoriebjeff (ko-ko-ko-ko) som spesielt brukes i parringstiden, i tiden før yngling og på høsten etter hvert som tilgangen til byttedyr blir mindre. Grensene for leveområdet markeres også ved urin og ekskrementer på faste punkter i terrenget. Fjellreven forsvarer reviret sitt gjennom hele året.

Fjellreven har en enorm evne til å forflytte seg over lange avstander, forflyttninger opp til 2000 km er dokumentert i de nordlige tundraområdene. Disse forflytningene kan nærmest karakteriseres som migrasjon mellom tilgang til ulike matressurser. Det er da særlig de unge dyrene som forflytter seg, mens det territorielle paret oftest blir igjen i leveområdet sitt. Denne type langdistanse forflytning er ikke vanlig i det Fennoskandinaviske høyfjellet. Tiltross for at fjellrevbestanden i Fennoskandia er svært oppsplittet og isolerte, så viser imidlertid nyere genetiske studier at det fortsatt er kommunikasjon mellom vår fjellrevbestand og bestandene lenger øst.