Figur 2. Oppdatert kart over utbredelse av stasjonære ulver i Skandinavia (juni 2005).

I perioder har ulven vært utbredt over hele Norges, men utbredelsen har alltid vært vekslende. Det har vært 3 såkalte ulvetider med til dels store bestander siden 1500-tallet i Norge. Perioder med stor bestand har alltid blitt etterfulgt av perioder hvor bestanden har minket drastisk. Norsk statistikk over felling og annen avgang viser at hele 6464 ulver ble felt i perioden 1846 til 2002 (se Figur 3), med hele 5418 ulver felt før 1900. Fellingsstatistikk viser at det i perioden 1900-1950 ble felt totalt 1014 ulver i Norge, hvorav 858 felt i Nord-Norge og 94 i Trøndelag. Under samme periode på 1900-tallet ble det felt 1070 ulver i Sverige, hvorav 735 i Norrbottens län. Fra 1951 til 1966 ble det skutt totalt 20 ulver i Norge; de fleste av disse ble felt i Finnmark, 3 i Troms og en i Østerdalen (1964). Ulven var funksjonelt utryddet når den ble fredet i Sverige (1966) og Norge (1971). Det norske rovviltprosjektet (1980-1984) rapporterte at det var mulig yngling av ulver i Trysil-traktene i 1976. Observasjoner av ulv i Värmland, Dalarna, Härjedalen samt Hedmark og Trøndelag forekom på 1970-tallet, men det ble ikke foretatt systematisk oppfølging eller registrering av disse opplysningene. I perioden 1975-1980 ble det registrert et fåtall ulver som gikk både alene, parvis og i større grupper i Norrbotten. Sommeren 1978 ble den første kjente ulveyngling i Sverige siden 1964 registrert ved Vittangi i nordøst Sverige. Minst to ulver fra denne flokken ble drept vinteren etter, og vinteren 1979/80 ble kun spor etter en ulv funnet i Stora Sjöfallet. Det ble registrert ulv i Midt- og Sør-Norge i perioden 1980-1984, og det var også antatt at noen ulver streifet på Vestlandet i begynnelse av 1980-tallet. Etter fredningen ble ulver lovlig skutt i Finnmark i 1974, 1980 og 1981. En ulv med opphav i den finsk-russiske bestanden ble felt i Vegårshei i Aust-Agder i 1984.

Sommeren 1976 ble det rapportert en ulveflokk i Trysil, og i årene 1978-1982 ble noen enslige ulver sporet på begge sider av grensen i Hedmark og Värmland. Først vinteren 1982/1983 ble det fastslått på sporsnø at det fantes et revirhevdende par i nærheten av bygda Nyskoga i Värmland. Sommeren 1983 ynglet dette ulveparet for første gangen. Paret ynglet i igjen i 1984 og 1985, men ledertispa ble skutt juli 1985. Seinere ble det gjennom genetiske analyser konstatert at søskenparinger holdt liv i denne flokken.

Figur 3. Historisk avskyting i Sverige og Norge basert på offentlig statistikk.

Etter ledertispa ble skutt var det ingen yngling i 1986. Analyser av arvestoff fra ulver produsert i denne flokken i perioden 1987-1993 tyder på at den samme ulvetispa fikk avkom med to forskjellige helbrødre og til slutt med en sønn fra et tidlig kull. Mellom 1983 og 1990 ble 7 valpekull født i dette reviret, uten at det ble noen økning i bestanden, som var på maksimalt 10 dyr under denne perioden.

Bestanden begynte å øke i antall først i 1991, når en utvandrende tispe fra Nyskoga-flokken dannet par med en ny hannulv i nærheten av Gillhov i Jämtland. Arvestoff fra denne hannulv viste at den var en ny innvanderer fra den finsk-russiske bestanden. Det var først da man fikk to ynglende par og nye gener inn i bestanden at ulvebestanden begynte å øke i antall (se Figur 4).

Ulver har en stor formeringsevne og i perioden 1991-2001 var den årlige tilveksten i den skandinaviske bestand på 25-30%. I Nord-Amerika har man enkelte steder sett enda høyere tilvekst, i størrelsesorden 50-70%, men dette ansees å være meget uvanlig. Dødelighet, vesentlig gjennom lovlig og ulovlig jakt, har dempet tilvekst i den skandinaviske bestand i de seinere årene. Etter noen år med stagnasjon, begynte ulvebestanden og vokse igjen i 2004, med en minimumsbestand på 14 familiegrupper og 12 revirmarkerende par i Skandinavia, de fleste på svensk side. Bestanden er sterkt innavlet, noe som kan prege utviklingen i årene fremover.

Figur 4. Bestandsutvikling i nyere tid basert på overvåkingsdata.

Genetisk forskning viser at dagens skandinaviske ulver har sitt opphav fra den finsk-russiske ulvebestanden. Den samme forskningen viser samtidig at skandinaviske ulver ikke har opphav fra dyreparker i Skandinavia. Prøver fra ulveskinn, -tenner og -bein fra museer viser at den genetiske variasjonen i den skandinaviske ulvebestanden var lav allerede ca. 1830, noe som kan tyde på at bestanden også i noen grad var isolert fra Finland og Russland den gangen. Den genetiske variasjonen minket utover 1800-tallet. Etter 1940 har man funnet genetiske spor som indikerer økt ulveinnvandring til Skandinavia fra den finsk-russiske bestanden. 

Man har gjennom avanserte DNA-metoder klart å kartlegge innvandring og produksjon i ulvebestanden gjennom innsamling av vevsprøver fra døde ulver samt løpeblod, ekskrementer og blodprøver samlet gjennom forskning og overvåking av levende individer. Fra dette kan man se at dagens ulvebestand har sitt opphav i et ulvepar som ynglet på Finnskogen tidlig på 1980-tallet (Figur 5). Dette paret produserte flere valpekull, men man har også dokumentert søskenparing i denne flokken. Først i 1991, når en utvandrende ungtispe fra denne flokken traff en innvandrende hannulv fra den finsk-russiske bestanden, ble det tilført nye gener i bestanden. Denne paringen skjedde i Jämtland, som er ca. halvveis mellom den sørskandinaviske bestanden og den finsk-russiske bestanden. Hele den sørskandinaviske ulvebestand har sitt opphav fra disse tre ”gründere”.

Slektstreet til den skandinaviske ulvebestanden viser sitt klare språk: nivået på innavl er oppsiktvekkende høyt (se Figur 5). Innavlsgraden i vår bestand er i gjennomsnitt høyere enn for avkom etter søskenparring! Selv om valper produseres og bestanden øker, så er det mye som tyder på at ulvebestanden kan dø ut på sikt. Sportellinger vinterstid indikerer at færre ulvevalper rekrutteres inn i den voksne bestanden sammenlignet med andre ulvebestander hvor innavlsgraden er mindre. I tillegg kan medfødte skavanker og minsket motstand mot sykdom og parasitter være en effekt av innavl som på sikt kan få negative konsekvenser for en isolert ulvebestand. Det er derfor avgjørende for den skandinaviske ulvebestandens overlevelse på sikt at det kommer nye gener inne i bestanden. Forskere anslår at tilførsel av en eller to ulver hvert 5. år er nok å berge bestanden og holde den på et nivå på ca. 200 dyr. Uten tilførsel av nye gener, må man ha mange hundre ulver for å ha en viss sikring mot utdøing i et langtidsperspektiv.

Figur 5. Slektstreet til den dagens ulvebestand i Skandinavia.