I ettertid er det vanskelig å fastslå hva som var årsakene til at oterbestanden gikk så mye tilbake i hele Norge og forsvant over store områder. Det samme skjedde i hele Europa på omtrent samme tid. Men det er grunn til å tro at det ble tatt ut for mange dyr ved jakt og fangst i denne perioden. Forsuring av vassdrag og fiskedød i sør, og miljøgiftbelastning  i vann, vassdrag og fjorder må også ha hatt negative virkninger. Disse miljøfaktorene hadde størst effekt i siste halvdel av det 20. århundre, samtidig med at oterbestandene nådde bunnivå. Dessuten klarte oterbestanden seg dårligst i sør der miljøgiftbelastning og forsuring var størst, mens den klarte seg best ute på kysten i nord. Miljøgiftbelastningen i marin fisk utenom spesielt forurensede fjorder har vært, og er, generelt lav.

Siden 1980-åra har bestandene i Nord-Norge, Midt-Norge og etter hvert også på Nordvestlandet vært i betydelig økning. Oteren er nå tallrik ved kysten, og har også blitt vanlig i innlandet, i disse landsdelene. Siden begynnelsen av 1990-åra har det også vært kjent at oter igjen har ynglet i noen områder på Østlandet, f. eks. i Åmot kommune, Hedmark. I Agderfylkene og det meste av Sørvestlandet må oteren fortsatt betraktes som utryddet som reproduserende bestand, selv om det år om annet blir sett oter også der.