Artsfakta

Forskning

Publikasjoner

Lenker

Kontakt oss
 

• utseende og størrelse • utbredelse og antall • reproduksjon og levealder • næring • levested • spor og sportegn

Ilder er utbredt over det meste av Europa (inklusive Storbritannia); fra Atlanterhavskysten i vest og østover til Ural. I nord representerer bestandene i Sørøst-Norge, Sør-Sverige og Sør-Finland nordgrensen, mens den i sør finnes ned til Middelhavet og Svartehavet. Det finnes også frittlevende bestander av introdusert ilder i bl.a. New Zealand. I Norge forekommer ilder regelmessig i Sørøst-Norge, men også andre steder, bl.a. i Midt-Norge, da farmdyr og kjæledyr stadig rømmer fra fangenskap.
 

Utbredelse før 1980
Ilder har vært del av norsk fauna siden den postglaciale varmeperioden startet, dvs. for 8000-8500 år tilbake, og det er bl.a. funnet rester etter en ilderunderkjeve på den kjente steinalderboplassen i Vistehulen på Jæren. Da klimaet ble fuktigere og kjøligere for ca. 2500 år siden ble ilder, sammen med andre varmekrevende arter, trolig trengt sørover. I ettertid har klimaet vekslet nokså mye mellom til dels kalde og varme perioder, som sannsynligvis også har påvirket ilderens utbredelse. Artens nordlige fremrykning i bl.a. Finland på 1900-taller tilskrives en klimaforbedring, mens tilsvarende framgang i Russland også er satt i sammenheng med økt tilgang på kulturmarkspregede leveområder. Det er sannsynlig at ilder fantes nokså stabilt i norsk fauna til langt opp i historisk tid, dvs. til omkring 1700. Etter den tid finnes få rapporter om levende ilder i Norge, og Robert Collett (1911-12) skriver i sin utgave av ”Norges Pattedyr” at ”I Nutiden er Ilderen ikke med fuld Sikkerhet fundet i Norge”.

I nyere tid er første dokumenterte funn fra 1916 da en ilder ble skutt ved Elverum, et dyr som kan ha kommet fra Sverige hvor arten aldri har vært helt borte fra de sørligste landsdelene. Fra perioden ca.1930-1960, foreligger mange enkeltfunn og enkeltobservasjoner av ilder, i første rekke fra Sørøst-Norge. Det er imidlertid vanskelig å danne seg et klart bilde av ilderens spredings- og utbredelseshistorie, også i nyere tid. Ilder er nemlig et attraktivt pelsdyr, og farming av ilder har vært drevet siden slutten av 1920-åra, i første rekke i Sør-Norge. I 1934 var det holdt 2276 ilder som farmdyr, men tallet sank til 780 dyr i 1936, og ved slutten av andre verdenskrig fantes ingen ilderfarm i Norge. Det er hevet over tvil at mange farmilder rømte, og under krigen ble dyrene, på samme måte som tilfellet var med farmmink, regelrett sluppet ut av burene i og med at det ikke lenger var økonomi i pelsfarming. Kanskje er slike rømminger en av hovedårsakene til at det i Norge fremdeles trolig er en fast ilderbestand.
 

Utbredelse 1980-2002
Fra 1980-tallet og frem til i dag synes ikke utbredelsen av ilder å ha endret seg mye, men situasjonen er nokså uoversiktlig. Ilder har økt i popularitet som kjæledyr, og i tillegg har pelsfarmer med ilder periodevis igjen blitt populært (bl.a. i Trøndelag). I 1985 ble det f.eks. omsatt ca. 8000 ilderskinn (Oslo skinnauksjoner 1985). Ilder har vært temmet og holdt som husdyr i flere tusen år. Den tamme ilderen, frett Mustela putorius furo, ble bl.a. brukt til kaninjakt og som rottefanger allerede av de gamle romere og grekere, som holdt frett som husdyr. I Norge finnes en egen forening for dem som holder ilder som husdyr – Norsk Ilder Forening (http://www.ilder.no/). I dag vil ilderobservasjoner ofte være av rømte kjældedyr og farmdyr, eventuelt kryssinger av disse og vill ilder (frettilder). Frett har en usikker systematisk status. Etter to tusen år med avl har arten endret seg mye, og dagens frett (eller tamme "ilder"), er enten en domestisert form av M. putorius eller steppeilder M. eversmanni. Zoologer velger derfor av praktiske årsaker å behandle den som egen art. Det er vanskelig å se forskjell på vill ilder og frettilder, men frett er enten albino eller har pels som ilder bortsett fra at den flekkvis er lysere, omtrent som om pigmentet delvis er vasket vekk. Den er også gjennomgående lysere i ansiktet og på halsen enn ilder, men betydelige fargevariasjoner kan forekomme, bl.a. rød pelsfarge. I Storbritannia, hver ilderbestanden nesten var utryddet omkring 1940, har bestanden økt i løpet av etterkrigstiden, og det er spekulert på om denne økningen bl.a. kan være et resultat av krysninger mellom frett og vill ilder.

Generelt synes det å være holdepunkter for å si at det på Østlandet og et stykke oppover Østerdalen, er en spredt, men levedyktig bestand av vill ilder. Ilderbestanden hos oss, hvor arten befinner seg på grensen av utbredelsesområdet, vil imidlertid i betydelig grad kunne reguleres av spesielt kalde vintre, selv om også flere andre faktorer kan virke bestandsregulerende.
 

Bestandsstørrelse og bestandsutvikling
I Finland ble det registrert en sterk økning i ilderbestanden, og spredning nordover, på 1900-tallet, uten at tilsvarende utvidelse fant sted i Sverige. Økningen i middeltemperaturen i Skandinavia i perioden 1930-1960 var betydelig, og det kan være fristende å se økningen i antall observasjoner av ilder før og etter krigen i sammenheng med denne klimaforbedringen, men det kan også ha sammenheng med at det ble etablert flere pelsfarmer.

Etter krigen ble det innført skuddpremie på ilder, og i 1953 ble det utbetalt penger for i alt 944 dyr, hvorav mer enn halvparten ble skutt i Østfold, noe som viser at bestanden på dette tidspunktet var i klar framgang. Antall skuddpremier falt imidlertid utover 1950- og 1960-tallet, og ordningen ble i mange kommuner avskaffet lenge før den generelle ordningen om skuddpremie på arten ble opphevet mot slutten av 1960-tallet. Tilsvarende mønster i bestandsutviklingen ble registrert i Danmark. Mange steder i Europa har landskapsendringer i form av intensivert oppdyrking og drenering av kanaler og våtmarksområder blitt pekt på som en av flere viktige årsaker for tilbakegangen i bestanden i denne perioden. I Sverige (Skåneområdet) synes bestanden å ha økt de siste 20-25 år ettersom det årlige jaktutbytte tidlig på 1980-tallet var ca. 1800 dyr, og 2 1992-93 var 5600 dyr. I 1960-årene ble det observert lite ilder i Norge, og det er ingen indikasjoner på at arten endret eller utvidet sitt geografiske leveområde merkbart frem til 1980.

Dyr som er sjeldne eller fåtallige, i tillegg til i nokså stor utstrekning å være nattaktive, er generelt vanskelige å få et bilde av hva angår utbredelse og bestandsstørrelse. Årsaken til at det i det hele blir observert ilder henger mye sammen med at den gjerne søker tilhold i nærheten av hus og boligområder. De siste 15-25 år synes ilderbestanden å ha vært relativt stabil og fåtallig. Observasjoner fra Trondheimsregionen og andre steder som ligger langt utenfor Sørøst-Norge, er høyst sannsynlig bakgrunn i fangenskap.

Generelt er det grunnlag for å si at det bilde som tegnes av positive og negative bestandsendringer hos ilder i ulike deler av Europa på 1900-tallet er lite ensartet og komplisert, og mye taler for at lokale forhold har hatt betydelig innflytelse.